Kjære venner, «Slik som Faderen har sendt meg, sender jeg dere. Motta Den Hellige Ånd», sa Jesus etter oppstandelsen og ga dem den hellige Ånd. Igjen samler vi oss for å feire Pinsefest, som også regnes som Kirkens fødselsdag. Vi er samlet til å være Kirken i verden og for å bekjempe det onde. Både vår egen lille verden og den store verden er fortsatt forstyrret av konflikter og problemer og vi trygler: Kom hellig Ånd med skapermakt, opprett hva synd har ødelagt. Pinsen er festen hvor Den Hellige Ånd slapp til gjennom sperringene og skillemurene som mennesker til alle tider har reist rundt seg.
Kjære venner, femti dager etter påske feirer jøder og kristne en gave fra himmelen: jødene lovens gave: Toraen, og de kristne: Den Hellige Ånds komme. Dagens pinse går tilbake til den jødiske שבועות / Shavuot («Ukenes festival»), en høytid for takksigelse for hvetehøsten, som markeringen av pakten og overleveringen av de ti bud på Sinai-fjellet er knyttet til. Da Gud befridde hebreerne fra egyptisk slaveri og overlot loven til Moses, lyste plutselig Sinai-fjellet i friskt grønt. Fordi Shavuot også skulle være en vårfest i «det lovede land» da årets første frukter og hveteskjær ble ofret i Jerusalem-tempelet. Siden overgivelsen av budene, har jødene vært i stand til å se seg selv som «et utvalgt folk» som et vitne om Gud og hans pakt for hele verden. Budene kan forstås som et manifest for menneskeverdet, som markører for hvordan mennesker skal behandle hverandre. Da Jesu fortvilede disipler samlet seg på Shavuot-dagen, 50 dager etter Jesu oppstandelse, erfarte de Den Hellige Ånd. Den hørtes som når en kraftig vind blåser og tunger av ild senket seg over dem. Fra å være engstelige og redde, ble de nå fylt av mot og innsikt og de ble til modige forkynnere. Rett etter den første pinsedagen begynte de å gå ut i verden og spre budskapet om Jesus Kristus. Ifølge de bibelske beretningene gir ikke Gud sin Ånd bare til de få utvalgte, men til enhver troende. Den Hellige Ånd kom ned over disiplene da de samlet seg på ett sted. Vi blir fortalt at før hans himmelferd, instruerte Jesus dem om ikke å forlate Jerusalem, men å holde sammen og vente på Den Hellige Ånds gave. Å være sammen, å være forent, var en forutsetning for pinsen. Og forutsetningen for enhet var på sin side bønn. For det er bare bønn som kan frigjøre det indre prinsippet i oss som gjør oss i stand til å være i kontakt med Gud og med hverandre. Det er nettopp på dette punktet at vår tids kirke har mye å lære.
Kjære venner, i synodalitetens navn er det virkelig mye aktivitet i kirken i dag. I synodalitetens navn er det en slags travelhet som strekker folk til grensene av deres styrke og ofte utover. Det vi mangler i vår tid er stillhet. Den Hellige Ånd er også stillhetens ånd. Den virker i det stille og venter på oss til vårt hjerte har falt til ro. Først da er vi mottakelige for Åndens innskytelser. Gud krever vårt harde arbeid og vår dedikasjon, men vi trenger hans nærvær og kraft til å utføre det Han setter oss til. Vi trenger å gjenoppdage motet som kreves til å vende oss bort fra unyttige gjøremål og med ydmykhet vende oss mot det som er Livets mening og opphav. Svært ofte ville en enkelt time brukt på å lytte til Guds Ord i stillhet gjøre oss mer godt enn hele konferanser fylt med «Tenketank»-møter og diskusjoner, og ett øyeblikk med bønn ville bære mer frukt enn hele stabler med planleggingsdokumenter. Vår oppgave som troende er å spre budskapet, først og fremst ved å leve Evangeliet, og således være troverdige vitner.
Ha en riktig god pinse!
p. Joseph.